tanker om ting fra tambaga

Jepps – da er det virkelig på tide med oppdatering på bloggen… jeg kan vel ikke si at jeg har vært så utrolig trofast på denne bloggen – jeg som trodde jeg skulle være såå ivrig..
Det at det ikke er internettforbindelse i Tambaga har vel noe med saken å gjøre, men altså NÅ kommer det en liten oppdatering fra meg i Mali...

GODT NYTT ÅR til alle de jeg ikke har fått sagt det til! Håper dere har hatt ei god jul og har nytt ferien! Jula her i Mali har vært uforglemmelig – og veldig god. Jeg har jo hatt besøk av Synnøve – noe som var såå koselig :) Utrolig bra å få vise henne rundt i landsbyen og ta henne med i hverdagen min her. Og arti å få høre hennes reaksjoner på forholdene her.. hehe :)Vi hadde noen herlige dager sammen og fikk med oss en del småturer – blant annet båttur ut til ei heeeerlig øy utpå en stor innsjø, og det vil si bading og steiking i sola.. Love it!! Det ble også litt jakt og fisking – noe Synnøve var veldig fornøyd med da. Også hadde vi flere nordmenn her på besøk - trivelige folk, og Marte medisinstudent var her i en måned - hadde det veldig mye gøy med henne :) Hun hadde fått med seg Tre Nøtter til Askepott på dvd - så da satt vi på taket, i solsteika og så den på julaften formiddag.... Magic Moment :D

Nå er jeg atter en gang i Bamako – denne gangen for å hente min gode venn Unni!! Hun skal være sammen med meg i Tambaga de neste tre månedene – altså resten av oppholdet.. Og det er jeg veeeeldi gla for. Det er sååå digg å ha henne her! Jeg har fått det bekrefta nok en gang at jeg er ingen sololøper.. JA TIL FELLESSKAP sier jeg bare :) Så nå flytter vi inn på et tun i noen jordhytter, der vannet hentes i brønnen, dusjen er å ta ei bøtte med vann og helle over seg, og doen er..skikkelig Mali-do (altså hull i bakken..). De umiddelbare følelsene er : litt stas, veldig eksotisk og ekstremt ukomfy .. men jeg har troa på at det blir bra J Jeg var faktisk med å sikra leirmuren rundt tunet her en dag – med rein kumøkk!!! Vi tok møkka på hendene og gnei det på hele muren for at den skulle være stødig… Haha - det var virkelig en helt syk følelse å stikke hånda nedi den trillebårda.. helt drøyt absurd faktisk ;)

Det har vært mye turer på meg i det siste da – mye turer og ungdomsleir (fantastisk å være med på….intenst – men fikk så god kontakt med mange av ungdommene, og så kult å se at leir i Mali overraskende nok er såå likt som leir i Norge! Virkelig en leir hvor Gud gjorde mye og det virka som folk hadde det utrolig bra.. Kult å få være med på!) ..besøk og jul og feiring, og det har vært helt fantastisk, men nå er jeg veldig klar for en periode med mer hverdag i Tambaga! Ferie og turer er virkelig bra – men hverdag er hverdag likevel altså – og den liker jeg. Oppgaven trenger virkelig å bli jobba med – det har ikke blitt så mye jobbing med den ennå.. Men jeg er veldig gira på å komme sånn skikkelig i gang med den – for synes det er så spennende tema og har jo fått inntrykk av at folk har mye å fortelle og at det er et veldig aktuelt issue her.. Så det blir spennende!! Men kanskje ennå mer er jeg klar for å være mer sammen med folk i Tambaga og ha litt hverdag sammen med dem! Vi skal begynne å ha litt mer organiserte ungdomssamlinger i kirka nå – og det tror jeg kan bli veldig bra. De er ikke så mange – kirka er jo fortsatt veldig ung, men man må begynne i det små. Hvor to eller tre er samlet, sa Jesus.. Jeg håper og ber om at disse tenåringene må vokse opp til å bli en generasjon som får se hvem Jesus er og blir grunnfaste i troa – og får tro på at de kan være med å forandre samfunnet! Men jeg blir skikkelig inspirert av disse tenåringene – de har sånn en frimodighet, og er ikke i redd for å stå fram og si at de tror på Jesus, selv om de blir sett rart på og ledd av. De er jo virkelig i minoritet – men ser ikke ut til å la seg skremme av det. Jeg har så mye å lære..

Men Mali er virkelig bra altså.. Men samtidig så har det jo vært dager som har vært tunge, og jeg har vært en del syk – magen min er jo som kjent ett kapittel for seg selv, og jeg slapp jo ikke unna den nå heller. Men nå er jeg så å si frisk og veldig gla for det! Og det er utfordrende å leve midt oppi fattigdommen som kommer fram på så mange måter. Kommer ikke bort ifra den – selv om jeg ofte vil bare glemme den. Jeg tror ikke jeg hadde klart å være her bare som observatør eller noe – uten å stå i en sammenheng hvor jeg vet at noe blir gjort som et ledd i å bekjempe denne stygge fattigdommen, og hvor det blir gjort arbeid som jeg ser er med på å bedre leveforholdene til mennesker her! Det klamrer jeg meg fast til – at det nytter faktisk å gjøre noe, og jeg er så glad at selv om jeg ikke ser at mitt bidrag her gir så ufattelige frukter, så ser jeg at det langsiktige arbeidet her utgjør virkelig en forskjell i mennesker sine liv! Både at mennesker som før var redd for onde ånder, kjente på ufred og søkte en gud, nå har fått fred i Jesus, at nå har landsbyer fått rent drikkevann, de har tilgang på medisiner og hjelp når de er syke, og både barn og voksne får mulighet til å lære og lese og skrive. Fortsatt er behovene ufattelig store – men det er utrolig meningsfullt å få være med å se at det går an å møte noen av de..

Jeg kjenner bare at på tross av utfordringer, frustrasjoner (aaaah – mye frustrasjoner. Jeg skjønner jo så å si ikke språket, og de skjønner ikke at jeg ikke skjønner og prøver å si ting til meg for femte gang – for de skjønner jo ikke at jeg prøver å si at jeg ikke skjønner….er det mulig….) og skuffelser – så har jeg det jo likevel utrolig bra her, og er så gla for at jeg får være her og oppleve alt dette!!! Synes nesten det er merkelig at det går an – å trives og føle seg hjemme på et sted som er så totalt annerledes enn alt det jeg har erfart tidligere og er vant til… Men folk har opplevd det før – og nå kan jeg også si at – ja det er faktisk mulig :) Det eksotiske er fortsatt eksotisk for meg, men det er så spesielt å få se at dette er faktisk folk sine liv. Dette er deres verden! Landsbyen de bor i, familien, dagene som går med til stamping, amming av unger, matlaging, gå ut på åkeren og høste inn hirsen – dette er deres hverdag og deres virkelighet! Det er sååå fjernt…

Jeg spiste forresten slangekjøtt en dag! Jeg vegra meg virkelig for å putte den i munnen – men den gikk sakte men sikkert ned.. Blanding av kylling og fisk – seigt kjøtt med masse bein. Slange…sykt!

Noen øyeblikk er bare helt dyrebare. Ikke fordi noe sensasjonelt skjer, men bare fordi noen øyeblikk er ganske enkelt bare gode. En av de opplevde jeg en kveld vi skulle ha kvinnegruppe - men det ble ikke helt som vi trodde - ting går sjelden som planlagt her. Vi endte opp inni hytta til en av jentene - og satt i lysskjæret fra parafinlampa og småprata og damene fniste og tulla som noen skikkelig tenåringsjenter.. noe de faktisk også er – selv om de har mann og gjerne 4 unger. Og det utvikla seg til noe som i mine øyne ligna på et malisk pysjparty - alle damene lå sånn halvveis i fanget på hverandre, og noen på gulvet halvveis sovende - og flere små unger som hadde sovna lå bare litt rundt omkring i et fang eller en armkrok. Et øyeblikk av idyll! Og selv om jeg skjønte bare bittelitt av det som ble sagt - så var det bare så godt å være sammen med folk jeg har blitt så glad i og bare kjenne på den gode stemninga sammen med dem! Og når vi gikk i mørket gjennom landsbyen var det tamtam og masse unger som danset i lyset fra bålet - og noen jenter som hadde helt crazy rumpeshaking!!! Skjønner ikke at det er fysisk mulig... Helt utrolig fascinerende! Så gikk vi hjem under den fantastiske stjernehimmelen med lyden av trommene bak oss.. Da kjente jeg virkelig at nå er jeg i Afrika …og her er jeg utrolig velsigna som får være!!! Dagene går som sagt utrolig fort – og i april er jeg hjemme igjen, så jeg prøver virkelig å nyte hver dag--

Nå er det tid for senga – ny oppdatering kommer etter hvert.. Gi lyd hvis dere har lyst og tid – det er alltid veldig koselig å høre fra kjente og kjære hjemme!! Gleder meg til å se dere igjen om noen måneder! Hoho – det blir virkelig en glad dag :D Haaaaade

Bloggen er oppe og går! Direkte fra Bamako..

jepp - da er bloggen igang.
Jeg som snakka så høyt om den bloggen, men da jeg kom til Tamabga viste det seg at der er det jo minimale sjanser for internett, det finnes rett og slett ikke. Mail laster vi ned via radiobølger..eller rac'en som vi kaller det lokalt.. Og telefon er det heller ikke.
Jeg er virkelig langt ute på landsbygda, og det slo meg fort at Vågen har bodd i by hele sitt 23-årige liv, bortsett fra lange ferier hos farmor og farfar på landet, men ferie er ferie og hverdag er hverdag.. Så det å bo såå langt ute på bøgda er virkelig et enormt kultursjokk i seg selv...
Geiter, kyr med svæære horn og esler overalt. Som synger hele natta..haha.. Visste dere at esler lager noen helt syke lyder?? Virkelig verdt å sjekke ut..

Så nå er jeg altså i Bamako, og har kost meg med noen dager i byen.. Jeg ble seriøst gla når jeg så gatelys og biler den kvelden vi kom. Det var lenge siden sist.. Herlig å kjenne litt på byatmosfæren, rusle rundt uten at alle roper etter en, kunne være litt anonym, spise litt vanlig mat...kan få litt nok av hirse med peanøttsaus spist med fingrene..., ligge på et rom med air-condition - luksus! Være litt turist og faktisk kunne gå rundt i bukse og ligge ved et basseng og steike i sola... Herlig! Men nå har jeg fått lada opp batteriene, blitt frisk igjen etter jeg var ganske syk for noen dager siden - måtte til og med ta prøver for malaria og tyfoid. Høres litt ekstremt ut, men får man medisin for det med en gang er det ingen fare. Men jeg hadde jo så klart ingen av delene da. Så nå er jeg frisk som en fisk og klar for å reise tilbake til Tambaga, 4-5 timers kjøretur herfra, kjenner at det er der jeg skal være - og er motivert for å fortsette med hverdagslivet der....

Men altså livet i Mali. Elle est belle! Det er virkelig bottom-line, selv om det har vært mye ups og downs og frustrasjoner og misforståelser og overraskelser.
Det er godt å være her! Malierne er utrolig vennlige - lett å føle seg velkommen blant de! Det er en sånn laidback stemning, og det liker jeg.. Går ofte rundt i landsbyen på jalla jalla, tusler rundt og går inn på et tun til folk jeg begynner å kjenne littegrann, kommer med mine få fraser på malinké - det vil si 10 av de kanskje 40 000 hilsningene deres. Et viktig sted å starte. God morgen! Hvordan står det til på tunet ditt? Hvordan står det til med foreldrene dine? Hva med dyra? Og barna? Og helsa - er den bra? Og dyrkinga, hvordan går den? Og ellers....ca va?? Og gjerne flere ganger om dagen - for Tambaga er så lite at man treffer de samme folka gjerne 3-4 ganger om dagen, og da er det heeeele den hilsningsrunden hver bidige gang....oh la la......... Helt utrolig for en nordmann som bare vil vite - hvordan har du det egentlig????? drit i alt det andre, men sånn egentlig? men det kommer de visst først til i 3., kanskje 4.runde, og så langt har jeg ikke kommet i språklæringa ennå. Så da må jeg holde meg til hilsningene og smile og prøve å forstå et og annet ord og si at jeg kan bare litt malinké ennå, men vil gjerne lære - og da smiler de ennå breder tilbake og blir veldig glade.

Nå er det fire uker siden jeg kom til Mali, og tre av de har jeg vært i Tambaga. Det har vært uker stappfulle med inntrykk, veeeldig intense! Alt har vært nytt på alle kanter - og overgangen har vel vært litt tøffere enn jeg hadde regna med. Det er så mye ved denne kulturen og disse menneskene jeg elsker - måten de lever på, de tette familiebåndene deres, åpenheten, vennligheten, den uformelle tonen, dansinga, sitte rundt bålet på kvelden og se opp på den ufattelige stjernehimmelen, åpenheten deres for Gud og holdninga deres til den åndelige, usynlige dimensjonen i livet som noe helt naturlig, alle de uforståelige dårlige vitsene deres, gjestfriheten, alle de fantastisk fine fargene - det er så mye vakkert! ..Men likevel - det er så mye som er såå fjernt fra alt jeg er vant til! Fattigdommen først og fremst, jordhyttene, alle barna som så ofte blir syke og lett dukker under fordi de ikke har penger til medisiner, kvinnene som arbeider fra morgen til kveld mens mennene sitter under treet hele dagen og drikker te og snakker om denne utviklingen som de gjerne skulle sett skje, men skjønner ikke helt hvorfor ting ikke går framover... hmm..ja, jeg lurer på hvorfor.. Fremmed språk på alle kanter. Og det å vite at dette er livet mitt de neste 5 månedene - det er både spennende, men også til tider hardt. Og noen ganger vil jeg bare være i trygge, gode Norge. Være hjemme hos de kjente og kjære. Men så merker jeg at livet er jo faktisk her og nå - og jeg føler meg likevel priveligert som får være her og oppleve alt dette..og jeg prøver å omfavne alt det som er her og være fullt og helt til stede i det - alt av inntrykk og mennesker og liv.. på godt og ondt! ALT tjener til det gode for den som elsker Gud.. Så det blir spennende å se hva Han vil vise meg de neste månedene - gjennom å leve her i Tambaga med disse fantastiske menneskene, gjennom oppturer og nedturer. Gud er midt oppi alt det - Han tar oss ikke bort fra det som skjer i livet, men møter oss midt i livet - midt i hverdagen. Det gjør meg glad..

Nå venter Samako og Seik Omar på meg i Land Cruiser'n som skal ta oss meg ut til Tambaga.
Ny oppdatering kommer neste gang jeg er i byen.
Bilder kommer også da - bruk fantasien så lenge...
So long my friends - nyt livet!